Kategori: Forsiden

Anerkjennelse nr. 2: Elever er svake rettighetsbærere

En av de store utfordringene når vi snakker om elevmedvirkning blir ofte snakket om med lav stemme. Nemlig det, at elever har lite forutsetninger for å faktisk kunne heve sin rett og engasjere seg i skolehverdagen. Ofte har vi nok vært redde for at dette går ut over argumentet om av vi elever ønsker å engasjere oss, og at vi faktisk ikke er dumme, uvitende barn som kun sutrer fordi vi ikke får vilja vår. Vi har et behov for både å vise at vi er sterke, handlekraftige ungdommer, samtidig som vi er ungdommer i en krevende fase i livet, hvor vi opplever vårt første møte med demokrati: Elevdemokratiet. Elevrådene. Det å krangle med læreren om hvor mange prøver som er for mange. 

Vi må faktisk lære demokrati. Vi må prøve å feile, som det er når man skal lære seg alt annet. Og da må vi gjøre det i trygge rammer, på skolen. Og skolen bør tilby disse rammene, nettopp fordi at dersom vi lærer oss spillereglene, kan vi bidra med innsikt og et engasjement som verken lærere eller rektorer har. Og det har man anerkjent når man sier at elevdemokratiet krever en avtale som sikrer medvirkning. Man må rett og slett ha noe over hodet på oss alle, som vi har skapt sammen, som bestemmer hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal gjøre det. 

Anerkjennelse nr. 3: Vi må mektiggjøre elevene hvis vi ønsker å få til en bedre skolehverdag  

Det fantes ikke tvil hos hverken Rødt, SV, Bymiljølista (et lokalt parti), Ap, MdG, Krf, V, Høyre eller Frp om at situasjonen til det norske elevdemokratiet var uholdbar. elever fikk ikke medvirket, og medvirkning er kritisk for å få til en god skolehverdag. Hvorfor? 

Et komplisert spørsmål, men for å prøve å svare kort på det: Ingen skjønner hvordan elever faktisk har det. Og det høres kanskje ut som en klein tennåringsfase? Neida. For kan en lærer faktisk vite hvordan du har det, uten at de spør deg? Kan rektor skjønne hvordan mobbearbeidet på skolen går uten å faktisk høre med elevene? Selvfølgelig ikke. For de kan godt prøve å forestille seg hvordan elever har det, men de vil aldri kunne si sikkert hvordan elevene har det. 

Og her kommer medvirkningen inn. Elever må faktisk være med å ikke bare forklare hva problemene er, men også bistå med å finne løsninger. Da skaper vi ikke bare forståelse for hvordan det faktisk er på skolen, vi skaper også eierskap for løsningene. Nå vil jo faktisk elevrådet prøve å hjelpe til med å skape trivsel i klasserommet. Fordi vi har laget løsningene. Da kan elevrådet få finansiert den temadagen på skolen. For elevrådet har midlene. Og da kan vi skape verdens beste skole. Fordi den er på elevenes premisser.