NB: Denne artikkelen er gammel, og våre politiske standpunkt kan ha endret seg siden denne ble skrevet. Er du ute etter dagens politikk, sjekk ut elev.no/politikk.
Retten til utdanning er innskrenket i Norge. Barnekonvensjonen, som Norge har ratifisert, og Solberg-regjeringa har lagt til grunn for sitt arbeid, er klinkende klar på retten til utdanning, den skal være ubetinget. Så hvorfor nekter regjeringa å garantere for at også asylsøkere med endelig avslag på asylsøknaden sin skal få plass på skolebenken?
Vi fikk oss en kalddusj på Elevtinget i mars, da jeg stilte dette spørsmålet til Torbjørn Røe Isaksen fra talerstolen, foran 550 av mine medelever. Vi forventet ikke en garanti, men en form for lovnad om videre arbeid med temaet var etterlengta. Kunnskapsministeren gikk opp på talerstolen, og sa at det var uaktuelt. For hans del skal asylsøkere med avslag ut uansett - så da trenger ikke vi legge til rette for utdanningen deres.
Hva tror kunnskapsministeren utdanning egentlig er? Er det en konkret ting som bare gjelder innenfor landegrenser? Er utdanninga vår i Norge en eksklusivitet, og tjener vi som norske elever på å stenge døra på de som ikke skal bo her? Kunnskapsministeren kontret argumentet om den ubetingede retten til utdanning med at asylsøkere med endelig avslag i teorien ikke skal være i Norge uansett, og at det legitimerer at vi låser dem ute av skolene. Jeg vil minne kunnskapsministeren om at skolen, som resten av samfunnet, funker best i praksis og ikke i et teoretisk dokument på kontorpulten hans. Når vi har ungdom som sitter på mottak og venter på utsendinga si, er løsninga hans å la dem bli sittende. Det funker kanskje i teori, men Røe Isaksen må ta innover seg realiteten.
Norge har et internasjonalt ansvar for å imøtekomme FNs fjerde bærekraftsmål om å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle. Det betyr at alle som oppholder seg innenfor våre landegrenser, skal få utdanning. Generell del av læreplanen stadfester mange av de samme prinsippene. Bærekaftsmålene og generell del er tydeligvis ikke så viktige for regjeringa, siden de bastant ignorerer dem når realiteten treffer dem i ansiktet, og unge asylsøkere med usikre fremtider blir kastet ut av skolegården.
Skolen skal fremme et humanistisk livssyn. Asylsøkere som får endelig avslag bruker dager, uker og måneder på vent i et system som ikke klarer å behandle sakene deres raskt nok. En hverdag med usikkerhet forverres av følelsen av en evig limbo, der du ikke har noe å ta deg til. Ungdom flest i Norge er på skolepulten, henger med venna sine i fritimene, lunsjer sammen i kantina, løper for å rekke bussen på morgenen, sovner i siste time på slutten av dagen og gjør lekser på kvelden. For en ungdom som har fått avslag på søknaden sin forsvinner alle disse elementene, ungdomstida er tømt for innhold. Hvor humanistisk er livssynet Kunnskapsministeren står for, når han nekter å gjøre noe med dette? Om skolen speiler samfunnet, hva slags samfunn er vi om denne praksisen skal speile det humanistiske livssynet vårt?
Penger og teori er lusne argumenter når vi snakker om menneskeliv som må fylles med mening. Nok er nok, det er på tide at utdanning i Norge blir for alle, uten forbehold.
Rahman Chaudhry
Påtroppende leder i Elevorganisasjonen