Jo, størrelse teller

 

Oppskriften for å sikre god og tilpasset oppfølging er ikke så komplisert. Første steg er å sikre en høy lærertetthet.

Én undervisningstime er på 45 minutter. Det er den for alle lærere. Uansett hvor flink, dyktig og inspirerende du er, forlenges ikke disse minuttene. Du kan være den dyktigste og mest kompetente læreren et klasserom har sett, men du har allikevel ikke tid til å følge opp et endeløst tall med elever. Det går bare ikke.

Markus i klasse 9A har følt på dette. Markus går i en klasse på 23 elever og sliter litt med algebraen i matematikk. Han får ikke den oppfølgingen som gjør at han kan lære seg algebra og følge med i timen når læreren underviser. Fem andre i klassen til Markus synes algebra er enkelt og skulle ønske de kunne begynne på neste kapittel allerede i dag. Fire andre synes fortsatt at geometri-kapitlet i forrige uke er vanskelig, og klarer ikke fokusere på et nytt kapittel. Én sitter alene i hjørnet og har det ikke så bra på skolen, men læreren har ikke tid til å følge eleven opp.

 

Sylvia Helene Lind. Foto: Max Emanuelsen
Sylvia Helene Lind. Foto: Max Emanuelsen

Hvordan skal én lærer, med 23 vidt forskjellige elever, være i stand til å følge opp hver enkelt elev godt nok? Svaret er enkelt: Det går ikke.

Det er et ufravikelig faktum at høy lærertetthet muliggjør en ny og moderne undervisning. Tavle og kritt foran 30 elever er ikke tilpasset og tilrettelagt opplæring, men standardisert undervisning uten det minste hensyn til elevene. Skal vi få en fremtidsrettet og digital skolehverdag, med moderne læringsverktøy, er vi helt avhengig av lærere som har tid til å følge opp og tilrettelegge opplæringen til hver eneste elev.

For alle er enige om at læreren er skolens viktigste ressurs i kompetanseformidlingen som skjer i klasserommet. Da bør det være innlysende at vi må ha mest mulig av denne ressursen.

Til og med John Hattie, som mange meningsmotstandere ofte velger å støtte seg til, skriver eksplisitt at økning i klassestørrelser er en dårlig idé fordi større klasser gir dårligere resultater. Store klasser vanskeliggjør tilpasset og tilrettelagt opplæring, samt oppfølging, og gir dermed elevene dårligere vilkår for læring.

Det er en fullstendig ansvarsfraskrivelse av rikspolitikerne å overlate dette ansvaret til kommunene og lokalpolitikerne. Samfunnet fungerer ikke hvis man skal sitte i Stortingssalen og si “Dette kan noen andre ta seg av. Det er ikke vår jobb”. Jo, det er det faktisk.

Politikerne, både nasjonalt og lokalt, må bite i det sure eple å ta ansvar. En norm for lærertetthet må innføres; og den må innføres på skolenivå. En kommune kan nemlig ha skoler med både store og små klasser, og dermed greit gjennomsnitt med lærere, men en skole med mange elever kan fortsatt ende opp med 0,03 lærer per elev.

Konsekvensen av Stortingets ansvarsfraskrivelse er at elever, altfor mange elever, blir demotiverte, mister lærelysten, blir mobbet, ogi de verste tilfellene dropper ut. Det er de svakeste elevene som sitter med skjegget i postkassa når Stortinget velger å avvise sitt ansvar. Det kan vi ikke tillate.

Når både Utdanningsforbundets og Elevorganisasjonens medlemmer slår ettertrykkelig fast at høy lærertetthet er alfa og omega for elevenes læringsmiljø, må noen snart ta hintet.